Klasseturen til Asia varte en uke, men veldig mange ble igjen et par uker for å reise litt i Asia. Jeg, Daniel og Calle dro til Philippinene, og den lille tropiske øyen Boracay.

Vi måtte mellomlande og overnatte en natt i Manila før vi kunne reise til Boracay, og siden vi ikke hadde noe hotell slo vi til på et tilbud om en forholdsvis rimelig “luksusrom” ti minutter unna flyplassen. Vi ble fraktet av agenten til hotellet, og da vi ankom var vi midt i et av de mest sleezy og ekle områdene jeg har sett. Hotell-agenten prøvde konstant å få mer penger ut av oss, blant annet gjennom tilbud om prostituerte. Hotellet var et hull, og vi la oss bare til å sove med en gang, avbrutt flere ganger midt på natten av telefonringing og tilbud om massasje. Førsteinntrykket av Filippinene var dåårlig, selv om Calle var veldig fornøyd med TV-en på luksusrommet…

Vi kom oss hvertfall levende fra derfra dagen etterpå, og endte til slutt på Boracay. På det firestjerners digge hotellet ble vi møtt med kald drikke og den hyggeligste servicen jeg har vært borti. Det var en sterk kontrast, og desto deiligere var det å komme dit.

Boracay var nydelig, med konstant bra vær og perfekt natur. Jeg og Daniel brukte de fleste dagene til å lære oss å kiteboarde, noe vi mestret OK etter cirka fem dager

På vei tilbake til Beijing fra Boracay var vi en dag i Manila igjen, og da besøkte vi familien Åkerlund, som driver med hjelpearbeid i slummen. Det var kjempehyggelig, og vi lærte en del om arbeidet de holder på med. Her har Ingar Åkerlund et viktig poeng å komme med: