Jeg har nå vært i Jordan i 6 uker. Om to dager reiser jeg herfra og videre til Israel/Palestina, før jeg drar hjem til Norge på mandag. Opplevelsene er mange, og i denne posten skriver jeg om de hverdagslige observasjonene, med litt bilder fra i dag.

Jeg har i denne perioden vært trainee hos Jordan University, som med sine 38000 studenter er et veldig stort universitet. Treningen min har hovedsakelig vært på et byggeprosjekt hvor de bygger et bibliotek og kunst-senter på campus-området. Jeg har vært med på inspeksjonene som gjøres av Jordan University for å se at arbeidet er gjort rett og godt nok (according to plan).

Å jobbe i Jordan er veldig annerledes i enn hjemme i Norge. Den største forskjellen er at alt går veldig sakte her, og ingen bryr seg om effektivitet. Mine kolleger sitter mye av dagen foran PC-en og hører på arabisk musikk på youtube, mens de synger, hoier og ler høyt med hverandre. Det er mye spøking, og en veldig vennlig innstilling mellom hverandre. De kan stå en gjeng og kjefte og smelle på hverandre noen minutter, for så å kysse hverandre og le igjen. Alt i alt er det en morsom og snill gjeng.

Den andre store forskjellen mellom her og Norge, er at kvaliteten på byggeprosessen er noen hakk dårligere her. Vi må gang på gang be dem gjøre støpearbeid og armeringsarbeid på nytt, noe som forsinker arbeidet veldig. Prosjektet ligger en halv evighet bak tidsskjema. Men ingen bryr seg så veldig. I tillegg finnes det ikke sikkerhet på arbeidsplassen, og arbeiderne har faktisk ikke forsikring – begge deler selvsagt ulovlig i Norge og den vestlige verden.

Her er noen bilder fra i dag, hvor jeg og Moayad koser oss med litt inspeksjon (dette var fra i dag, første gang jeg brukte hjelm på inspeksjonen):

Jeg gjorde et forsøk på å stanse arbeidet litt ytterligere, men ingen trodde på at det var et ekte hulemaleri :/

Som sagt går alt veldig sakte her. Prosessen for å få tak i lønnslippen min startet jeg for tre dager siden, og i dag måtte jeg bruke nesten hele dagen min på å vente på kontoret til Dr. Gaffi for å faktisk få sjekken. Her er meg idet jeg venter et par timer sammen med luktebjørnen til sekretæren. Jeg var ikke så blid lenger

Hotellet

Jeg har bodd på Region Hotel hele oppholdet, noe som på mange måter har vært veldig behagelig. Etter en stund begynner man å kjenne en del av vaskefolka, dørfolka og resepsjonistene, noe som er litt essensielt for å få hjelp her. To ganger har jeg spurt resepsjonistene om hjelp til å finne ting, og de har bare sagt “Nei, det finner vi ikke”. Så har jeg måttet snakke med ryddefolka, og de har etter mye om og men funnet sakene. Litt uærlig kaller vi det i Norge, men det er vel litt i kulturen å bare si det som får meg til å forsvinne fortest, istedet for å faktisk hjelpe meg.

Bilde #1 er av Donya og Eleni som sitter her i lobbyen mens jeg skriver her, og bilde #2 er av fasaden som jeg løp ut for å ta.

Mens jeg skriver dette startet et nytt bryllup ved bassenget, noe som typisk holdes annenhver dag her i sommersesongen. Kan nevne at man ved bryllup typisk inviterer rundt 2000 av sine nærmeste i sin “stamme”. Dette er et artig fenomen hvor de som arrangerer bryllupet må kjøpe inn rundt et tonn kjøtt, og tilsvarende med drikkevarer. Det betyr også at man må gå i ekstremt mange bryllup! Det koslige med dette stammesystemet er at hver araber har en enorm familie som tar var på seg, noe som må ha vært gunstig før man fikk sosialiserte statssystemer.

Folk og meninger

I perioden jeg har vært her har jeg sett mye og fått mange nye venner fra de fleste folkeslag. Det har vært veldig veldig interessant å snakke med arabere og kristne om palestina/israel-konflikten, og om verdenspolitikk. Det er definitivt mange meninger man kan møte, og de fleste har et synspunkt.

En ting jeg synes er spesielt, er at folk flest virker ganske balanserte og åpne for å prate, og jeg har ikke opplevd at noen blir hissige selv om jeg “spør dumt” eller er uenig. Jeg synes det er spesielt fordi det er rundt 2 millioner flyktninger fra Palestina/Israel i Jordan, noe som tilsvarer rundt en tredel av befolkningen (rundt 6 mill totalt). I tillegg kom det mellom 2004-2007 rundt 700 000 irakiske flyktninger hit. Jeg tror jeg hadde vært ganske mye hardere i ordlaget mot jødene og vesten hadde jeg vært araber. Det kan kanskje ha noe med at de faktisk har hatt denne vestlig-påførte konflikten ved sin dør i over 60 år nå, og det er mer eller mindre en del av hverdagen.

I dag besøkte jeg en superliten boksjappe i City Center Amman, og ble invitert på te og samtaler om politikk og religion. Boksjappen ble drevet av Hashem (muslim), og kompisen hans Nicolas (ortodoks kristen) kom også innom for samtaler. Det var tydelig at Nicolas ikke var særlig glad i hvordan Israel og vesten opptrer, og hadde svært krasse meninger om Rotschild-klanen, bankenes kontroll i verden og latterliggjøring av den kristne tro. Synspunktene hans var veldig annerledes enn det man man vanligvis finner i vesten, og selv om jeg ikke var enig i absolutt alt er det mye av dette som gir mening. Vi hadde uansett noen gode timer med diskusjoner og samtaler (=

Den viktigste opplevelsen jeg tar med meg fra Jordan er at folkene her er veldig vennlige. Gjennom alt fra å bli invitert på en te eller kaffe, på turer til landet eller bryllup, så har jordanerne vist at de er et veldig gjestfritt folk.