Jeg har i denne perioden vært trainee hos Jordan University, som med sine 38000 studenter er et veldig stort universitet. Treningen min har hovedsakelig vært på et byggeprosjekt hvor de bygger et bibliotek og kunst-senter på campus-området. Jeg har vært med på inspeksjonene som gjøres av Jordan University for å se at arbeidet er gjort rett og godt nok (according to plan).

Å jobbe i Jordan er veldig annerledes i enn hjemme i Norge. Den største forskjellen er at alt går veldig sakte her, og ingen bryr seg om effektivitet. Mine kolleger sitter mye av dagen foran PC-en og hører på arabisk musikk på youtube, mens de synger, hoier og ler høyt med hverandre. Det er mye spøking, og en veldig vennlig innstilling mellom hverandre. De kan stå en gjeng og kjefte og smelle på hverandre noen minutter, for så å kysse hverandre og le igjen. Alt i alt er det en morsom og snill gjeng.

Den andre store forskjellen mellom her og Norge, er at kvaliteten på byggeprosessen er noen hakk dårligere her. Vi må gang på gang be dem gjøre støpearbeid og armeringsarbeid på nytt, noe som forsinker arbeidet veldig. Prosjektet ligger en halv evighet bak tidsskjema. Men ingen bryr seg så veldig. I tillegg finnes det ikke sikkerhet på arbeidsplassen, og arbeiderne har faktisk ikke forsikring – begge deler selvsagt ulovlig i Norge og den vestlige verden.

Her er noen bilder fra i dag, hvor jeg og Moayad koser oss med litt inspeksjon (dette var fra i dag, første gang jeg brukte hjelm på inspeksjonen):

Jeg gjorde et forsøk på å stanse arbeidet litt ytterligere, men ingen trodde på at det var et ekte hulemaleri :/

Som sagt går alt veldig sakte her. Prosessen for å få tak i lønnslippen min startet jeg for tre dager siden, og i dag måtte jeg bruke nesten hele dagen min på å vente på kontoret til Dr. Gaffi for å faktisk få sjekken. Her er meg idet jeg venter et par timer sammen med luktebjørnen til sekretæren. Jeg var ikke så blid lenger

Hotellet

Jeg har bodd på Region Hotel hele oppholdet, noe som på mange måter har vært veldig behagelig. Etter en stund begynner man å kjenne en del av vaskefolka, dørfolka og resepsjonistene, noe som er litt essensielt for å få hjelp her. To ganger har jeg spurt resepsjonistene om hjelp til å finne ting, og de har bare sagt “Nei, det finner vi ikke”. Så har jeg måttet snakke med ryddefolka, og de har etter mye om og men funnet sakene. Litt uærlig kaller vi det i Norge, men det er vel litt i kulturen å bare si det som får meg til å forsvinne fortest, istedet for å faktisk hjelpe meg.

Bilde #1 er av Donya og Eleni som sitter her i lobbyen mens jeg skriver her, og bilde #2 er av fasaden som jeg løp ut for å ta.

Mens jeg skriver dette startet et nytt bryllup ved bassenget, noe som typisk holdes annenhver dag her i sommersesongen. Kan nevne at man ved bryllup typisk inviterer rundt 2000 av sine nærmeste i sin “stamme”. Dette er et artig fenomen hvor de som arrangerer bryllupet må kjøpe inn rundt et tonn kjøtt, og tilsvarende med drikkevarer. Det betyr også at man må gå i ekstremt mange bryllup! Det koslige med dette stammesystemet er at hver araber har en enorm familie som tar var på seg, noe som må ha vært gunstig før man fikk sosialiserte statssystemer.

Folk og meninger

I perioden jeg har vært her har jeg sett mye og fått mange nye venner fra de fleste folkeslag. Det har vært veldig veldig interessant å snakke med arabere og kristne om palestina/israel-konflikten, og om verdenspolitikk. Det er definitivt mange meninger man kan møte, og de fleste har et synspunkt.

En ting jeg synes er spesielt, er at folk flest virker ganske balanserte og åpne for å prate, og jeg har ikke opplevd at noen blir hissige selv om jeg “spør dumt” eller er uenig. Jeg synes det er spesielt fordi det er rundt 2 millioner flyktninger fra Palestina/Israel i Jordan, noe som tilsvarer rundt en tredel av befolkningen (rundt 6 mill totalt). I tillegg kom det mellom 2004-2007 rundt 700 000 irakiske flyktninger hit. Jeg tror jeg hadde vært ganske mye hardere i ordlaget mot jødene og vesten hadde jeg vært araber. Det kan kanskje ha noe med at de faktisk har hatt denne vestlig-påførte konflikten ved sin dør i over 60 år nå, og det er mer eller mindre en del av hverdagen.

I dag besøkte jeg en superliten boksjappe i City Center Amman, og ble invitert på te og samtaler om politikk og religion. Boksjappen ble drevet av Hashem (muslim), og kompisen hans Nicolas (ortodoks kristen) kom også innom for samtaler. Det var tydelig at Nicolas ikke var særlig glad i hvordan Israel og vesten opptrer, og hadde svært krasse meninger om Rotschild-klanen, bankenes kontroll i verden og latterliggjøring av den kristne tro. Synspunktene hans var veldig annerledes enn det man man vanligvis finner i vesten, og selv om jeg ikke var enig i absolutt alt er det mye av dette som gir mening. Vi hadde uansett noen gode timer med diskusjoner og samtaler (=

Den viktigste opplevelsen jeg tar med meg fra Jordan er at folkene her er veldig vennlige. Gjennom alt fra å bli invitert på en te eller kaffe, på turer til landet eller bryllup, så har jordanerne vist at de er et veldig gjestfritt folk.

Salt

Jeg, Jakob, Christine og Jenny ble med Moayad fra jobben til hjembyen hans, Salt. Her koste vi oss med et festmåltid sammen med Moayad og kompisene hans. Salt er også den tidligere hovedstaden til Jordan, og vi tittet innom det gamle slottet til Kong Abdullah bin Al-Hussein. Dette var kongen som i 1947 styrte landområdet som er Israel/Palestina i dag, og opplevde mye tap av land. Mitt inntrykk av Kong Abdullah er veldig godt, blant annet basert på hans brev “As the Arabs see the Jews” (anbefales). Her er et bilde av meg foran slottet hans:

Karak og Mudawir

Vi leide biler en dag, og reiste til korsfarer-tempelet Al Karak, som ble tatt over av Saladin på 1100-tallet. Vi så også et av templene til Herodes. Det var veldig gøy å kjøre bil i den Jordanske ørkenen.

Madaba og Mount Nebo

Vi dro en liten gjeng til Madaba, hvor det er en del gamle mosaiker og kirker. Vi dro også til fjellet hvor Moses muligens endte etter 40 års vandring i ørkenen. Ganske artig å titte på

Klatring med IAESTE-gruppen (Album)

Den forste ordentlige turen med IAESTE var til et klatreomraade. Her hadde vi team-ovelser, hvor vi skulle bli bedre kjent med hverandre og laere aa stole paa hverandre. Det var faktisk veldig artig. Den mest spennende ovelsen var aa klatre opp en tre-stokk paa rundt 10 meter, reise seg opp, og hoppe utfor mens teamet holdt tauene. Det var skummelt for de fleste, og et skikkelig kick. Vi ble definitivt bedre kjent med hverandre etter denne opplevelsen, og hadde mye moro.

Downtown Amman (Album)

Det er tydelig fra antallet ruiner og oldtidsbygninger at dette omraadet har en veldig rik historie. Imperie etter imperie har kontrollert omraadet, og mest synlig er nok det romerske.

Jeg og Jakob (fra Tyskland) bes0kte gamlebyen i Amman, og det romerske teateret imponerte. I tillegg fant vi en veldig gammel moskee, og smakte paa lokal mat.

Amman Citadel (Album)

Jeg og Jakob rakk ikke se alle bygningene i gamlebyen i Amman, saa vi maatte ta en ekstra tur for aa se citadel-omraadet. Dette omraadet er ganske spektakulart, med Herkules-tempelet som midtpunkt. I tillegg har omraadet et museum, en gammel moskee og ruiner fra en rekke eldre sivilisasjoner.

Dodehavet (Album)

Hele IAESTE-gruppen dro paa en tur til dodehavet. Her vandret vi en veldig dyp elv, dusjet i en foss, smurte oss inn i gj0rme, floet paa vannet og spilte volleyball. Dodehavet var en veldig spesiell opplevelse, og jeg ble ganske saa dehydrert etter en lang dag i solen

Ajlun Castle og Jerash (Album)

Enda en tur med IAESTE. Vi dro f0rst til Ajlun Castle, som var begynt bygget av korsfarerne, men som ble avsluttet under Saladin. Det var et imponerende byggverk, med fantastiske forsvarsmuligheter. Slottet beskyttet en fruktbar dal som var veldig viktig i gamledager.

Etter Ajlun Castle tok vi turen til Jerash, en by bygget med stotte fra romerne. Byen skulle vaere monumental og overdaadig, for aa imponere og samle regionen under romerne. Byen var en viktig handelsby, og det var paa dette den tjente penger ettersom omraadet rundt ikke er noe viktig landbruksomraade. Byen laa faktisk under sand for 70 aar siden, noe som kan forklare at den er saa godt bevart. Det var saa mange ruiner aa se her at man ikke visste hvor man skulle snu seg. Et veldig imponerende sted.

Jordan er et land bestående av veldig mye ørken og varme. Det merket jeg med en gang jeg kom hit – det er veldig varmt. Men hittil har det gått fint, for luftens relative fuktighet er ganske lav (rundt 20% sies det), noe som gjør at det ikke kjennes riktig så ille.

Det jeg liker best hittil, er at menneskene her nede er vennlige. De er opptatt at vi skal ha det bra mens vi er på besøk. De er også interesserte i å høre våre perspektiv på alt fra vitenskap til politikk, og det har vært veldig lærerikt å høre deres.

Jeg bor og jobber i hovedstaden, Amman. Amman er en av de eldste byene i verden hvor folk har bodd kontinuerlig. Jeg lurte veldig på hvorfor godt over 2 millioner mennesker har bosatt seg her ute, midt i ørkenen. Svaret er at det ligger på en høyde, slik at temperaturen er en del lavere enn i ørkenområdene rundt. Tidligere var det faktisk også tre elver i området, som forsvant etter at så mange mennesker flyttet hit. Store deler av de som bor her er opprinnelige palestinske flyktninger, noe som forklarer hvordan innbyggertallet har eksplodert fra 500 000 til 2+ millioner på bare 60 år.

Her er jeg i Amman:

Det som tiltrukket meg til denne delen av verden var den spennende historien denne regionen har. I Jordan finner man mange av stedene nevnt i bibelen, og det er også mye spennende nyere historie knyttet til landet. Jeg ser fremover til å lære mer om regionen i ukene fremover.

Dokumentaren “War on Democracy” handler om USAs involvering i Sør-Amerika. John Pilger viser hvordan USA gjennom blant annet CIA og finansiell støtte av kupp-bevegelser har bidratt til å ødelegge demokratier, til fordel for USA-vennlige diktatorer. Årsaken er en utrolig grådighet, og ekstrem utnyttelse av andres ressurser.

Det finnes flere gode dokumentarer som går inn på dette emnet. Det som gjør at jeg vil anbefale nettopp denne dokumentaren, er at John Pilger ikke intervjuer eksperter og professorer på området, men folkene som faktisk har vært midt oppe i dette – på begge sider. Man får blant annet høre de tidligere CIA-agentene Philip Agee og Howard Hunt (kjent fra blant annet Watergate-skandalen) som kritiserer måten CIA har operert. Enda mer spesielt er det likevel at tidligere CIA Chief Duane Clarridge både innrømmer og forsvarer CIA og USA sine operasjoner i Sør-Amerika.

Dette er ikke eldre historie, men en historie som skrives i dag over store deler av verden. Det er desverre til en viss grad forståelig at flere utnyttede land i verden har et hat mot USA.

Vi koste oss i Trondheimssolen, og fikk blant annet en tour i Nidarosdomen, som jeg aldri hadde vært i før.

I parken:

Mamma og pappa ved domen:

Nidelven:

Vi hadde med oss guider hele veien, og vår egne Mr. Li (bilde 1) fortalte om kinesisk historie knyttet til stedene vi var på. Det var veldig lærerikt, og ikke minst kjedelig til tider. Her er vi og Li i den forbudte by:

Byggene var veldig forseggjort:

På slutten av uken ble vi tatt med på et SICK akrobatshow, noe som var en verdig avslutning på en fin uke:

Resten av bildene finnes i galleriet – dette er den siste posten om de tre ukene i Asia. Det var en veldig bra tur!

Vi måtte mellomlande og overnatte en natt i Manila før vi kunne reise til Boracay, og siden vi ikke hadde noe hotell slo vi til på et tilbud om en forholdsvis rimelig “luksusrom” ti minutter unna flyplassen. Vi ble fraktet av agenten til hotellet, og da vi ankom var vi midt i et av de mest sleezy og ekle områdene jeg har sett. Hotell-agenten prøvde konstant å få mer penger ut av oss, blant annet gjennom tilbud om prostituerte. Hotellet var et hull, og vi la oss bare til å sove med en gang, avbrutt flere ganger midt på natten av telefonringing og tilbud om massasje. Førsteinntrykket av Filippinene var dåårlig, selv om Calle var veldig fornøyd med TV-en på luksusrommet…

Vi kom oss hvertfall levende fra derfra dagen etterpå, og endte til slutt på Boracay. På det firestjerners digge hotellet ble vi møtt med kald drikke og den hyggeligste servicen jeg har vært borti. Det var en sterk kontrast, og desto deiligere var det å komme dit.

Boracay var nydelig, med konstant bra vær og perfekt natur. Jeg og Daniel brukte de fleste dagene til å lære oss å kiteboarde, noe vi mestret OK etter cirka fem dager

På vei tilbake til Beijing fra Boracay var vi en dag i Manila igjen, og da besøkte vi familien Åkerlund, som driver med hjelpearbeid i slummen. Det var kjempehyggelig, og vi lærte en del om arbeidet de holder på med. Her har Ingar Åkerlund et viktig poeng å komme med:

Den siste uken har jeg vært på klassetur med NTNU til Beijing, Kina. Til sammen var vi 192 mennesker, så vi var en god gjeng. Vi har hatt veldig mye opplegg hver dag, og det har også vært forsøk på å inkludere litt faglig innhold. Vi besøkte den kinesiske mur, den forbudte by, birds nest, en vindmøllepark og et vannrenseanlegg for å nevne noe. I tillegg har vi spist lokal lunsj hver dag, og fått prøvd mye spennende mat.

Vi dro til Kina for over en uke siden, og på lørdag dro tre av oss videre til Filipinene og øyen Boracay hvor vi er nå. Her koser vi oss i varmen, med sol og strand, og det er helt nydelig.

Her er noen bilder fra den første dagen i Kina (kommer flere senere):